Tirsdag starter en tre dager lang feiring av Natos 75 år lange og store suksess som forsvarsallianse. Feiringen skjer der det hele startet, i Washington D. C. Parallelt finner det sted en tre dager lang og vedvarende bekymring for hva som skjer hvis ikke ikke toppmøtets vert, president Joe Biden, trekker sitt kandidatur som demokratenes presidentkandidat ved valget i november.
De aller fleste — og alle de toneangivende — av alliansens europeiske allierte ser med stor gru på utsiktene til at Donald Trump igjen skal flytte inn i Det hvite hus. Toppmøtet lever i spennet mellom respekt for det verten har gjort som utenrikspolitiker, og frykten for hva han kan komme til å gjøre som amerikansk politiker.
Den store bekymringen for framtida viser med all mulig tydelighet at organisasjonen er nødvendig. Og at den derfor er vital - og ikke lenger hjernedød, slik den franske presidenten Emmanuel Macron i sin tid sa. Men det er tragisk nok Ukraina som har gitt alliansen vitalitet. I en bedre verden hadde vi alle levd bedre med en hjernedød allianse. Men verden er som kjent ikke bare god.
Nato er dermed tilbake til sin kjerneoppgave, å forsvare alliansens land og folk, der det største ansvaret de siste to og et halvt åra har vært å gjøre Ukraina i stand til selv å forsvare sitt land og folk.
Ved siden av frykten for Bidens sjanser til å bli gjenvalgt som USAs president, er det to ting som preger toppmøtet. Den ene er ønsket om å forplikte seg til jevnlige og tilstrekkelige våpenleveranser til Ukraina. Den andre er hvor forpliktende invitasjonen til Ukraina som framtidig medlem av Nato skal være. Debatten fra toppmøtet i den litauisks hovedstaden Vilnius i fjor fortsetter altså inn i årets møte.
Da ble Ukraina etter mye om og men lovet medlemskap, men ingen ting om når. Nå dreier diskusjonen seg om hvorvidt det skal stå at prosessen mot medlemskap for Ukraina skal være «irreversibel», noe USA og Tyskland ikke vil ha noen forpliktelser om. Generalsekretær Jens Stoltenberg, som takker av etter ti år som sjef i september, snakker om ei bru inn i alliansen for Ukraina, og ei hjelpepakke på 40 milliarder euro for neste år. Men både pengene og formuleringen er det diskusjoner om.
Og i kulissene truer Donald Trump med sin tilbakekomst. Mye tyder på at det er nettopp det som vil definere framtida for både Ukraina og Nato. For Nato — som for så mye annet i internasjonal politikk - begynner framtida først når vi vet om the Donald er tilbake. Inntil da lever vi alle i uvisshet.
