Kriger-president Vladimir Putin har omsider definert sitt mål med krigen i Ukraina. Hans betingelser for å starte fredssamtaler er enkle, usedvanlig aggressive, og fullstendig urealistiske. Ukrainske tropper må ifølge Putin trekke seg fullstendig tilbake fra det Putin kaller folkerepublikkene Donetsk og Lugansk, og fra regionene eller de ukrainske fylkene Kherson og Zaporozhye. I tillegg må Ukraina avstå fra å søke medlemskap i Nato. Fredsultimatumet — hvis vi kan kalle det det — forutsetter at Ukraina gir opp mer land enn det Russland kontrollerer, og er en oppskrift på fortsatt krig. Ja, det er en garanti for fortsatt krig. Og krig vil det bli.
Det er fordi det tjener Putins interesser. Putin er ikke på noen måter interessert i fred. Etter snart to og et halvt år med krig har han klart å piske et flertall av russerne på plass, sånn at de aksepterer den patriotisk-ideologiske fortellingen de har blitt servert, nemlig at Russland er i krig med Vesten i Ukraina fordi et samlet Vesten vil at Russland skal gå til grunne. Krigen som kjempes i Ukraina er derfor en eksistensiell kamp for det hellige Russland. Det er vinn eller forsvinn.
I denne fortellingen gis ikke russerne noe alternativ til å krige. Og det er denne fortellingen Putin må insistere på å opprettholde, hvis ikke hans prosjekt skal kollapse. Krigen har blitt kriger-presidentens politiske og ideologiske oksygen. Det var det han demonstrerte med sitt utspill i helga. Uten krigen dør han. Så langt har han ført sin krig.
En avslutning av krigen nå vil føre til at russere flest vil begynne å spørre seg: Hva var det hele for? Hva var hensikten med våre forsakelser, med oppofrelsen til våre døde og lemlestede soldater. Det er spørsmålet verken Putin eller noen andre kan svare på. Det er en annen grunn til at krigen må fortsette. Fordi en avslutning på krigen vil avsløre at alt har vært basert på løgn. Dette er den dystre realiteten Ukraina og landets venner nå står overfor. At krigen nå er uten utsikter til fred.
Og det var nettopp Ukraina og deres venner som møttes i Bürgenstock i Sveits lørdag og søndag i det som var ment å være et storslått fredsinitiativ. Til sammen 90 land var der. Noen med sine stats- eller regjeringssjefer, blant dem Norge med statsminister Jonas Gahr Støre. Fremst blant disse var Frankrikes president Emmanuel Macron og den tyske forbundskansleren Olaf Scholz.
Men ellers glimret stats- og regjeringssjefene med sitt fravær. Aller mest glimret USAs president Joe Biden. Kina, som skulle være rosinen i pølsa — eller en fjær i hatten — i dette diplomatiet, var ikke representert i det hele tatt. Og et viktig land som India var til stede, men ville ikke skrive under på resolusjonsteksten som krevde full russisk tilbaketrekking fra alt okkupert land, utveksling av alle krigsfanger, og russisk tilbakelevering av ukrainske barn som de har kidnappet, og tatt fra deres ukrainske familier.
Helga, som skulle domineres av Ukrainas og Vestens perspektiv på krigen, ble kuppet av Putin, som stjal overskrifter og oppmerksomhet. Det var han som dominerte denne helgas ikke spesielt diplomatiske spill, og gjorde Ukraina og deres venner til statister. Og selv om Russland av forståelige grunner er utestengt fra mye av det diplomatiske spillet, og forøvrig også fra Fotball-EM i Tyskland, så viste Putin i helga at ballen er på hans banehalvdel.
Det er fordi Putin har en politisk ryggdekning han ikke tidligere har hatt i denne krigen. Det er et formidabelt nederlag for Ukraina at Kina ikke engang viste seg på «fredsmøtet» i Sveits. Ukraina, USA og EU, har brukt mye diplomatisk kraft på å få Kina i spill for å presse fram en rimelig fredsløsning. At Kina melder seg ut av dette diplomatiet er skuffende, men logisk. Etter kinesernes vurdering har de et interessefellsskap med Putins Russland. Den anti-vestlige alliansen snekres sterkere og sterkere for hver dag.
Og imens har Putin dratt til Nord-Korea. For å gni det inn at han har tatt Russland og russerne som gisler i en dramatisk konfrontasjon med Vesten, som kan komme til å være mer dramatisk, og mer potent, enn Den kalde krigen. Denne gangen er Moskva og Vesten i krig, ikke bare i Asia og i Afrika, som under Den kalde krigen, men i Europa. Dramatikken i dette er så høy som den kan bli, for dette er fra nullsum-spilleren Putins side en krig som bare kan ha én vinner, og derfor også må ha én taper. Det er en krig som Putin ikke på noen måte kan tillate seg å tape. Det var dette budskapet han gnidde inn denne helga.
