KIRKENES (Dagbladet): I Kirkenes er det Thorvald Stoltenberg - Barentessamarbeidets far - som står på sokkel og passer på oss utenfor hotellet. I Vardø er det selveste Fritjof Nansen som står vakt. Det hjelper ikke. Naboen er uansett kriger-president Vladimir Putins Russland, landet som har gått til krig mot andre nabofylker enn Finnmark, som Donetsk og Lugansk, og flere andre fylker, i Ukraina. Vi er i grenselandet til den putinske krigerstaten, med det alvor og den svarte humor som det inviterer til.
Norge deler ei 20 mil lang grense med Russland i Øst-Finnmark. Det bor 65 000 mennesker i hele Finnmark, like mye som i Norges nest største byer. Til gjengjeld bor det mer enn 220 000 rein her. Men mens myndighetene begrenser rein-bestanden, ønsker både sentrale og lokale myndigheter flere mennesker til Finnmark.
Og mens grensene til Russland nå er helt stengt i Finland og i de baltiske landene, er grensa ved Storskog åpen noen timer hver dag. Det er stort sett opprinnelige russere med dobbelt statsborgerskap som passerer denne grensa nå. Men i motsetning til i Estland, der russerne for litt siden på utstudert provoserende vis flyttet grensebøyer i elva Narva, har norsk politi så langt et profesjonelt forhold til sine russiske kolleger, en arbeidshverdag uten provokasjoner.
Naboskapet til Russland er absolutt delikat. Ved det russiske presidentvalget i mars fikk Putin 75 prosent oppslutning i Kirkenes valgkrets, altså for de russiske statsborgere som stemte ved det russiske generalkonsulatet i Kirkenes. Når vi vet at rundt ti prosent av befolkningen i grensekommunen Sør-Varanger har stemmerett i Russland, betyr det at Putin har ideologisk og politisk støtte fra rundt 750 mennesker bare i grensekommunen, med de sikkerhetsutfordringer det innebærer i ei tid med aggressiv krig og konfrontasjon i Europa.
Virkeligheten i dette faktum er til å bli svimmel av. Uten at det ser ut til å genere den offisielle russisks tilstedeværelsen i Kirkenes. Det russiske generalkonsulatet i byen er litt mindre enn rådhuset, et steinkast unna, i byens sentrum. Men utenfor konsulatet blir de russiske diplomatene minnet om at det er i Norge de er. Der er det en permanent påminnelse om at den drepte Putin-motstanderen Aleksej Navalnyj er en helt, med bilder, tekst, og blomster, utstilt på en pall. Og utenfor rådhuset vaier regnbueflagget freidig i vinden for igjen å minne diplomatene, og det som måtte være av etterretningsfolk i konsulatet, om hvor de faktisk er.
Og jammen er det ikke også en liten bjørn som klatrer i bronse i den nærmeste lyktestolpa. Den ser fortvilet ut til å prøve å heise et flagg. Er det det russiske flagget, mon tro? Er det norsk psykologisk krigføring vi er vitne til her? Den lille — russiske? — bjørnen, kringsatt av fiender, enten det er Navalny-tilhengere, eller offentlig støttet homo-aktivisme, slik det nok blir tolket av Putins diplomater?
I Vardø, i sin tid sentrum for pol-ekspedisjoner, og bare en kort båt-tur fra russiske farvann, er en ny radarstasjon til mange milliarder kroner satt opp. Forsvaret satser massivt i Finnmark, og skal bygge en ny brigade med 4000 soldater og hovedkvarter i Porsanger. Fra før av er det bare 4000 innbyggere i kommunen.
Rett sør for Vardø ligger bygda Kiberg, sentrum for partisan-bevegelsen under 2. verdenskrig. Det var her «fiskerkommunismen» oppsto før 2. verdenskrig, som gjorde et nesten 50 mennesker lot seg verve som agenter for Sovjetunionen allerede før det tyske angrepet på landet 21. juni 1941. Disse agentene var av uvurderlig verdi for Norge, de allierte, og Sovjetunionen, da USA skipet livsviktig våpen og utstyr til Murmansk.
Men hvem var de? Norske patrioter, sovjetiske agenter, eller rett og slett sovjetiske patrioter? Disse norske kommunistene ble massivt overvåket og politisk trakassert i etterkrigstida, før Kong Harald på våre vegne ga dem oppreisning i 1992. Men hva mener deres etterkommere i den aktuelle situasjonen nå? I Kiberg-museet spilles sovjetiske patriotiske sanger fra krigen. På den andre sida av grensa har sovjetisk patriotisme blitt forvandlet til en forkvaklet Putin-patriotisme. Og kler den nåtida, denne bakgrunnsmusikken, med kriger-president Putin i dagens Kreml?
I 2020 sa biskop Mitrofan av Murmansk, grensefylket til Finnmark, dette: «Jeg må si at Sør-Varanger, dette er vårt ortodokse land». Det er en farlig uttalelse i landet der kirke, geografi og makt lett kan være ett, og Putin kan finne på å bruke ethvert påskudd — ikke minst et kirkelig — til aggresjon. Men i Kirkenes passer Thorvald Stoltenberg fortsatt på, selv om hans fjerde barn — Barents-samarbeidet — er stein dødt.
