Kjøpe pølser, bake kake, husk på ketchup, merk kakefatet.
Skoleavslutning. En skoleavslutning til. Avslutning på Aks. Avslutning i idrettslaget. Avslutning i orkesteret. Husk å hente kakefatet! To avslutninger på samme dag. Avslutning i absolutt alt det går an å avslutte. Avslutninger i øst og vest, avslutninger i hver krik og krok, avslutninger i hue og ræva. Juni er det nye desember, er det rart en stakkars forelder er i ferd med å klikke litt?
Vi kan kalle det junistria. Julestria er bare barnemat i forhold til junistria. I julestria kan man i hvert fall drikke gløgg som av og til inneholder alkohol. I junistria er man heldig hvis man får et glass gul saft før åtteåringene drikker opp alt sammen.
Å klage på junistria er verken nytt eller originalt. I 2017 intervjuet Dagens Næringsliv den stort sett alltid artige litteraturforskeren, forfatteren og trebarnsmoren Janne S. Drangsholt. Hun beskrev avslutningshelvetet i juni som «tortur»: «I perioder får jeg lyst til å havne i en liten bilulykke. Ikke en alvorlig bilulykke, men for å bli lagt inn på sykehus og ligge helt stille. Veldig mange har nok tenkt den tanken.» sa hun til DN.
Jeg kjenner meg igjen.
HÆ?!
Også en kollega av meg er trebarnsmor. Hun ramser opp sin juni: Én barnehageavslutning, to skoleavslutninger, to fotballavslutninger, to håndballavslutninger, pluss at det alltid kommer noen uannonserte avslutninger rekende på ei fjøl. For å ta kontroll over galskapen bakte hun sju langpannesjokoladekaker pluss et brett med muffins i begynnelsen av måneden, og puttet dem alle i fryseren. «Toro», fnyser hun. «Jeg er så dritt lei av dem som sier at det bare er å lage kake fra Toro-pose. Også Toro må bakes og stekes». For dem som ikke har sju langpanner i fryseren anbefaler hun «ferdigbakt langpanne på Rema 1000 med tuttifrutti-strø, det er uansett den barna spiser mest av».
Det er strengt tatt ikke kakene som er problemet med junistria. Det er tida det tar og tankevirksomheten som trengs for at alt skal gå rundt. Hvor mye tid brukes ikke på å trøkke med andre foreldre som aller helst skulle vært på den andre sommerfesten, den på jobben, den som har voksne folk og alkohol i et badekar? Hvor mye tid bruker man ikke på å velge når klassekontakten gir beskjed om at alle skal ta med «en valgfri rett»? Hvor mange minutter bruker man ikke på å tenke og planlegge og kjøre og legge til rette og diskutere i foreldregruppechatten om læreren skal få en håndkrem fra Normal eller eller en passende stor akvarell, fotmalt av alle barna i klassen?
Tradwives: Idiotisk debatt
Nei, nå får jeg dårlig samvittighet. Jeg syter og klager over Toro og tidsklemme, men har helt glemt hvorfor vi har disse forhatte festene i utgangspunktet. Det er én ting at barna tilsynelatende elsker avslutningene, der de freser av gårde med tuttifruttistrø i håret. Det er noe annet at dette er anledningen vi tross alt skal takke de fantastiske menneskene som står på for barna våre. Vi skal takke lærerne som løfter dem. Vi skal takke trenerne som bruker fritida på dem. Vi skal takke musikerne som lærer dem hva en ren tone egentlig er.
Er det noen som virkelig fortjener en takk, så er det disse folka.
Men det de får, er utslitte foreldre og et gavekort på Claes Ohlson.
I fjor skrev en av Aftenpostens ansatte en anonym kommentar i egen avis om hvor hardt det var med alle avslutningene. Men: «Skal man stille opp på skolens sommeravslutning og være den som nettopp har skrevet i avisa at man så inderlig skulle ønske at man heller var hjemme på egen balkong eller til og med på jobb, for den sakens skyld?» skrev vedkommende.
Ja, det skal man visst.
