Se for deg at du skal på utenlandsferie med familien. Dere ser på billetter og hotellopphold. Planlegger reiseruter. Alle gleder seg til å komme til varmere strøk.
Det eneste som gjenstår er å fornye passet til sønnen din før det går ut. Men når svaret kommer, får dere avslag. Begrunnelsen er at han ikke kan ta vare på seg selv i utlandet.
I dag skriver Dagbladet om Hege Lalids familie, som opplevde nettopp dette.
Politiet begrunnet avslaget med passloven § 5. Den sier at pass kan nektes utstedt dersom «søkeren er alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet og ikke vil være i stand til å ta vare på seg selv i utlandet.»
Etter norsk rett er det dermed fullt lov å nekte utviklingshemmede å dra på ferie i utlandet med egen familie. I praksis et generelt reiseforbud.
Nå kan dette måtte endres. Tidligere i år konkluderte nemlig et regjeringsoppnevnt ekspertutvalg med at passloven § 5 er i strid med retten til bevegelsesfrihet i FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter (CRPD). Utvalget foreslår å oppheve bestemmelsen.
Forslaget kommer i lys av at utvalget har vurdert hvordan konvensjonen skal tas inn i norsk lov. Utvalgets flertall foreslår å ta CRPD inn i menneskerettsloven, som vil gi konvensjonen forrang i eventuelle konflikter med norsk lovgivning.
Kort sagt: Det vil styrke konvensjonens stilling i norsk rett.
Som den norske statens menneskerettsorgan, har vi i Norges institusjon for menneskerettigheter gått grundig inn i utredningen. Vi er enige i flertallets forslag. Det er det særlig to grunner til:
For det første er CRPD den eneste av FNs diskrimineringskonvensjoner som ikke er gjort til norsk lov. Både barne- og kvinnekonvensjonen er tatt inn i menneskerettsloven. I praksis har dermed funksjonshemmedes rettigheter lavere status i lovverket enn rettighetene til andre utsatte grupper. Det er i beste fall prinsipielt uheldig.
For det andre vil inkorporering kunne øke bevisstheten om konvensjonen i offentlige organer. Det vil bidra til å styrke konvensjonens etterlevelse i praksis. Det vet vi at trengs. Det er dessverre ofte stor forskjell mellom å ha rett og å få rett. Å inkorporere CRPD vil kunne bidra til å redusere dette gapet.
Nå har utredningen vært ute på høring, og resultatet viser overveldende støtte til å ta konvensjonen inn i menneskerettsloven.
Ikke bare blant ulike fagmiljøer og sivilt samfunn, men også mange kommuner og offentlige organer som skal sikre konvensjonens rettigheter.
Det står i kontrast til den politiske motstanden inkorporering har møtt på de senere årene. Ved flere anledninger har Stortinget stemt ned forslag om å ta konvensjonen inn i loven.
Et av argumentene som brukes mot inkorporering er at det vil overlate viktig rettsutvikling til FN-komiteen som overvåker dens gjennomføring. Skepsisen bunner i at komiteen tidvis har en vidtgående tolkning av konvensjonens innhold, og at dette skaper usikkerhet om store deler av dagens tvangs- og vergemålslovgivning vil måtte settes til side.
Utvalgets utredning viser at denne bekymringen er overdreven.
Komiteens uttalelser er ikke folkerettslig bindende. Det er heller ikke slik at komiteen kan «diktere» rettsutviklingen i Norge. I norsk rett avhenger den rettslige vekten av slike uttalelser av hvor godt de er forankret i konvensjonsteksten. Komiteens uttalelser er ikke alltid det. Etter vår vurdering inneholder konvensjonen ikke et absolutt forbud mot tvungen helsehjelp eller begrensninger i rettslig handleevne.
Med andre ord: Bekymringen for internasjonal overstyring er mindre enn enkelte skal ha det til. Domstolene er forpliktet til å gjøre en selvstendig tolking av konvensjonen, og vektlegger særlig lovgivers egne synspunkter om rettighetenes innhold. Norske lover vil også etter inkorporering avgjøres av norske folkevalgte og dommere.
Utvalget drøfter denne og andre kjente innvendinger som fremmes mot inkorporering, knyttet til rettslig usikkerhet, økonomiske kostnader, behovet for lovendringer og konsekvenser for kommunene. Motargumentene er også godt belyst av utvalgets mindretall.
Gjennom nesten 500 sider med grundige juridiske vurderinger, slår flertallet hull på alle disse motforestillingene. Utredningen gir kort sagt et solid faglig grunnlag for å avdramatisere følgene av å ta konvensjonen inn i norsk lov. De rettslige konsekvensene vil være begrensede.
Dette er ingen ny debatt. Tilsvarende bekymringer dukket opp også ved inkorporering av både barne- og kvinnekonvensjonen. Historien har vist oss at det ikke var så mye å uroe seg for. Vi har ikke fått et ras av saker hvor politiske prioriteringer overprøves av domstolene.
Det er selvsagt legitimt å være skeptisk til å ta en internasjonal konvensjon inn i norsk rett. Vi er imidlertid bekymret for at denne debatten ofte bygger på antakelser, og ikke på konkrete rettslige analyser av konvensjonens innhold og domstolenes tilnærming til folkerettslige forpliktelser. Utvalgets utredning utgjør nettopp et slikt faglig grunnlag.
Familien Lalids sak er dessverre ikke unik. Selv om det eksakte antallet er uvisst, vet vi at også andre med utviklingshemming nektes tilgang til pass delvis på grunn av diagnose. Andre utestenges fra utdanning, arbeidslivet og helsevesenet. Rettigheter de fleste av oss tar for gitt.
Vi håper derfor statsminister Støre og likestillingsminister Jaffery følger opp utredningen, og inkorporerer CRPD i menneskerettsloven.
Internasjonalt er menneskerettighetene under press. Da er det stadig viktigere å vise klart og tydelig at vi beskytter dem her hjemme. Myndighetene har nå en gyllen mulighet til å gjøre nettopp det, ved å styrke rettsvernet til Norges største minoritet.
Det vil ikke bare sende et tydelig signal om at funksjonshemmede skal ha de samme rettighetene som alle andre, men også at regjeringen fatter vedtak på faglige grunnlag og lytter i høringsrunder.
Den sjansen bør ikke forspilles.
