- Faen ta den absurde krigen. Hjertet mitt blør. Det er derfor jeg maler de bildene.
Maleren Willibald Storn levner liten tvil om hvor han står. Det gjør ikke de nyeste bildene hans heller.
Hvis noen likevel ikke ser tegninga, har de påmalte ord som «Gazahausen» og «barnemord». Nå blir Dagbladets lesere blant de aller første som får se de nye maleriene - i denne artikkelen.
- En eller to venner har sett noen av dem. Kjæresten min har heller ikke sett alle, forteller Storn i atelieret sitt på Kampen i Oslo.
- Krig i genene
Willibald Storn har lenge vært kjent som en rebell.
I 1969 ble han bøtelagt for å la buksene falle, ifølge Aftenposten under en offentlig debatt med tittelen «Hva skal vi med kunst idag?»
På nettsida til (Nicolai) Tangen-samlingen, som i mai skal stille ut en annen side av kunsten hans, står det at han har «stått på barrikadene i over 60 år».
Arvesjokk: Lillebror fikk alt
Men starten var ydmyk. Under oppveksten i Østerrike under krigen, opplevde han de alliertes bombing av Wien.
- De kom fra Italia, fløy over landsbyen vår utenfor Wien, og fløy tilbake. Vi barna lå enten under senga, eller i kjelleren. Vi var selvfølgelig redde som faen.
Det merket ham dypt. Til Dagbladet forteller han at det har satt seg «i genene hans».
Disse ble drept
«Svart sol»
Derfor lar ikke krigen i Gaza ham i fred.
- Det er absurd å myrde 10 000 barn. De er uskyldige, sier han og hever stemmen.
Han peker på et av bildene, og forklarer hva de handler om.
- Det har å gjøre med overmakt, med å være offer og seierherre. Du kan gå bort dit, og lese det diktet som jeg skrev igår.
«Sort sol, kalde skygger av sorg», begynner teksten under et stort maleri med skarpe farger; svart rødt og blått.
Bildet er et av dem vi gjengir i dag. Et annet viser to svarte ulver, og to årstall. Et av dem er 1936, da Storn ble født.
- Det er et slags selvportrett, forklarer han.
- Trodde på menneskene
Storn forteller at det går dypt inn på ham, det som skjer i Gaza og Ukraina, og med klimaet. Temaer som krig og klimaet har engasjert ham siden 1960-tallet.
- Det var ikke slik du håpet at verden skulle bli, den gangen?
- Nei. Jeg var så lykkelig, fra 1950-tallet og utover. Jeg gikk på kunstskole og reiste til sjøs, og var lykkelig hver dag. Jeg trodde på menneskene.
Unike bilder
Når Dagbladet spør om han fortsatt gjør det, svarer han at han er «skeptisk». Han frykter at verden om hundre år vil ha forvitret fullstendig, hvis det fortsetter som nå.
- Vi har selvfølgelig en sjanse til at det ikke skal skje, men tar vi vare på den, spør han retorisk.
Akkurat nå føler han at det ser ganske svart ut.
- Jeg tør faktisk ikke slå på radio og TV. Jeg kan ikke se på at Gaza har blitt bombet tilbake til steinalderen.
Bruker stemmen
Foran Storn på gulvet i atelieret ligger ni bilder. I et annet rom er det enda flere som handler om krigen som raser i Gaza.
- Kanskje, i ettertida, vil de se at det fantes kunstnere som engasjerte seg, som ikke var stille. Jeg har opplevd krig. Den lille stemmen jeg har vil jeg bruke. Det er en en avskjed fra galskapens paradis, sier han - litt gåtefullt.
Senere gjentar han at det er målet hans; å vitne om det han kaller «avskjeden fra galskapens paradis».
Han savner at flere kolleger engasjerer seg.
- Skal du si fra bare til kjæresten, at «jeg føler meg deprimert», eller skal du gå ut og vise en knyttet neve, spør han.
For hans del er det enkelt.
- Jeg kan ikke gå stille i dørene, og vite at 10 000 barn er drept på Gaza. Jeg må gjøre noe med det, sier Willibald Storn.
