Sårbart og pompøst

BOK: Trygve Skaug er kjent som «instapoet», med 200 000 følgere på Instagram. Han utgir også dikt i bokform, ja til de grader: Dette er faktisk den ellevte diktboka til den 39 år gamle trubadurpoeten. Den nye boka topper bestselgerlistene ikke bare for lyrikk, men for skjønnlitteratur som sådan.

Det kan man da også godt forstå: Dette er dikt som taler rett til leseren.

Diktene er lettfattelige, ofte også banale, men det er noe ved dem som liksom skjærer gjennom de flotte fasadene folk smykker seg med i samfunnet vårt. Der folk gjør karriere i dress og slips og pusser opp badet og kjører SUV til hytta på fjellet mens de snakker i handsfreen om de siste forretningsavtalene de har inngått, er det noe enkelt ved Skaugs sine dikt som taler til det menneskelige ved oss: Her er det lov å være sårbar, føle seg liten og mislykket, og til å søke trøst og håp hos andre mennesker. Kort sagt kan man mistenke Trygve Skaug for å være større som menneske enn som poet.

Påstander om sårbarhet

For selv om det er fint å snakke om følelser, er det flere måter å gjøre det på, og ikke alle er like gode. I Skaugs dikt blir det for eksempel veldig mange tamme pompøsiteter, mellom t-baneturene, taxiturene, turene med nattbussen og turene til «Seveneleven» (som Skaugs skriver det, litt artig). Veldig mye inderlig hjertebank for den til enhver tid eneste ene. Derfor står det ut som noe påfallende at Skaug også et sted drister seg til å ta tak i noe stort, tungt og politisk, som i det lengste diktet, det eneste som går over to sider, der alle tre delene, skilt med asterisker, begynner slik: «Skal du drepe et folk».