BOK: «Det var sjølvsagt at mødrene fantes der, bak blomsterkrukkene i vinduskarmen», skriver Kjersti Ericsson i denne hyllesten til mødrene, til deres liv og deres hjemarbeid på femtitallet, som gikk upåaktet hen, knapt verdt et skuldertrekk.
Nå, som aldrende, ser fortelleren tilbake på barndom og oppvekst øst i Trondheim, og blikket er et annet. Fylt av vemod over barnets selvsagte, trygge verden, tida som utraderer alt, og også med en ny nysgjerrighet rettet mot mødrene: Hvem var de disse kvinnene, og hva lengtet de etter? For også de bar vel på drømmer, gjemt innunder husmorforkleet?
Gullalder
Åttiårsjubilanten Ericsson har et rikholdig forfatterskap av sakprosa, poesi og romaner. Psykolog av utdannelse, professor i kriminologi av profesjon. Feminist og politiker. De samfunnsanalytiske brillene er ofte på, også i de skjønnlitterære utgivelsene.
Så også i årets roman, som gir innblikk i en epoke i norsk historie: Husmortida, også kalt «husmødrenes gullalder».
Det var tida da mødrene var hjemme og fikk ektemannens lønn – nøye utporsjonert til kjøkkenets herskerinne – å strekke til:
Les artikkelen gratis
Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.