Finslepen novellekunst

BOK: Det knytter seg alltid store forventninger til Merethe Lindstrøms litterære produksjon, og i år leverer hun i sjangeren hun mestrer framfor noe: novellen. Få kan som henne bruke det stramme formatet til å skissere finslepne stemninger, uuttalte konflikter og vare relasjoner. Begrepet «less is more» passer Lindstrøms novellekunst.

Årets samling, «Vinterhest», er hennes nittende bok siden debuten i 1983. I 2012 mottok hun både Kritikerprisen og Nordisk Råds litteraturpris for romanen «Dager i stillhetens historie». Er hun på stigende kurve? Det går an å mene at det er i novellesjangeren hun virkelig viser sin klo.

Hemmelig skrift

Et par av novellene i «Vinterhest» - det er tolv av dem i alt – er mesterlige. Det dreier seg om tittelnovellen «Vinterhest», og om novellen «Museum». Ofte finnes det noe nervepirrende i Lindstrøms stil, noe usagt, en hemmelig skrift bak den egentlige fortellingen, for å bruke hennes egne ord i en av novellene.

I «Museum» forteller den unge jeg-personen om sin mor: «At hvis hun var en tekst, ville man kunne stryke ut en side, og under ville det komme til syne noe skrevet med en annen, hemmelig skrift.» Moren er en gang blitt voldtatt, det er blitt omtalt som et overfall, eller helst et uspesifisert uhell. Men datteren skjønner etter hvert at det er noe som ikke bare har skjedd moren, men er blitt gjort mot henne. Hun ser for seg at moren er slått med en paraply. Hun ventet i regnet på en taxi som ikke kom. Dette er i Bergen, må vite.